Siden 2002 har stipend og lån hatt en vekst på bare en sjettedel sammenlignet med inntektsveksten i resten av samfunnet. Dette fører til at studenter blir fattigere og fattigere hvert år og må jobbe mer og mer ved siden av studiene. I Levekårsundersøkelsen blant studenter som kom ut for noen måneder siden opplyser hele 40 prosent av studentene at de er avhengig av midler hjemmefra for å dekke faste utgifter som mat og husleie. Regjeringen har lenge skjøvet denne undersøkelsen foran seg, men nå har de fått bevis: studiestøtten er ikke god nok!

Studentbevegelsen har lenge kjempet for å knytte studiestøtten opp mot grunnbeløpet i folketrygden (G), slik at studenter ikke fortsetter å miste kjøpekraft. Vi vil ha en studiestøtte det går an å leve av, og mener at den bør være på minst 1,5 G, fordelt på 11 måneder. Dette vil utgjøre litt under 119 000 kroner i året. Er dette virkelig for mye forlangt med tanke på at gjennomsnittslønnen i Norge nå er på langt over 400 000 kroner i året? Og er det så urimelig at de med lavest inntekt skal kunne få den samme prosentvise økningen som resten av befolkningen?

NSO blir ofte spurt om det å studere på heltid ikke bare er en utopi og hvorfor vi fortsetter å jobbe mot slik et ”urealistisk mål”. Det er riktig at heltidsstudenten ser ut til å forsvinne lenger ut i horisonten. Når til og med statsråden vår ser ut til å mene at studenter ikke skal studere på fulltid mener jeg det er på tide å ta et oppgjør med utdanningssektoren og hvordan vi ønsker at den skal være. Tallenes tale er klare. Når 94 prosent av studentene (SSB-undersøkelse 2011) må ty til arbeid ved siden av studiene viser det at heltidsstudenten ikke er en realitet. Da må vi stille spørsmålet om vi virkelig ønsker at utdanningen vår reduseres til et nivå hvor man ikke trenger å studere fulltid for å få gode karakterer? Heltidsstudenten og kvalitet henger sammen.

Dersom vi skal akseptere at alle studenter skal jobbe ved siden av studiene, må vi se nærmere på hvem dette får konsekvenser for. La oss for eksempel se på de som studerer sykepleie, som har mye praksis i studietiden. Som andre fulltidsstudenter er deres normerte arbeidstid 37,5 timer i uken, men mange har også undervisning, prosjekter og praksis som fyller hele arbeidstiden. Mener statsråden at det er greit at de er i praksis i arbeidstiden, leser om kvelden og jobber i helgene? Er det greit at mange studenter har en arbeidsuke som langt overskrider hva deres professorer har lov til å jobbe? Studenter omfattes ikke av arbeidsmiljøloven, men ønsker vi et samfunn som legger opp til at vi skal bryte den? Og hva med alle de som har barn? Hele en av fem studenter har barn, og må ha muligheten til å bruke kvelder, helger og ferier sammen med barna sine. Her har regjeringen klart lovet forbedringer, men foreløpig har det ikke skjedd noen ting.

NSO etterlyser vilje og ambisjoner for sektoren og mener at studenter som kan vie seg fullt til sine studier er et premiss for at Norge skal være en kunnskapsnasjon. Vi vil at heltidsstudenten skal realiseres og har valgt dette som vår aller viktigste prioritet i tiden som kommer. Vi ønsker å få bruke mer tid på studiene og mindre tid på deltidsjobben. Det vil både vi og samfunnet få bedre nytte av.

Forrige uke publiserte jeg en blogg hvor vi feiret at KD hadde gitt sin støtte til Norsk studentorganisasjon (NSO) i tolkningen om lovverket vedrørende gratisprinsippet. Dette innebærer at det å ta skolepenger eller søknadsgebyr også fra internasjonale studenter anses som ulovlig.  Dette er en stor seier for studentene og en stor seier for NSO og gratisprinsippet. Bloggen startet imidlertid en debatt om nettopp verdien av internasjonale studenter i Norge. En twittrer ved navn @Vefring har den siste uken utfordret meg på nettopp dette og vi har hatt en givende twitterdiskusjon denne uken.

Det er min mening at viktigheten av internasjonale studenter i Norge og hva de bidrar med til norsk utdanning og læringsmiljø, er kraftig underkommunisert. Dette gjelder både i det offentlige rom, men også i interne strategidokumenter og arbeid med internasjonalisering. Derfor har jeg med glede deltatt i debatten som @Vefring har fremmet den siste uken, og ønsker å løfte denne debatten videre med dette innlegget.

Det settes ofte et likhetstegn mellom internasjonalisering og kvalitet og dermed blir internasjonalisering et mål i seg selv. Jeg er ikke uenig i konkusjonen, men føler at det er behov for en synliggjøring av argumentene som leder fram til dette standpunktet. Jeg vil derfor her prøve å forklare hvorfor jeg mener at internasjonalisering er positivt og verdt sin pris.

@Vefring spør om ikke de som har behov for internasjonal kompetanse drar ut for å få det. Det er jeg delvis enig i, men det tar for det første ikke innover seg at det er svært mange som ikke har mulighet til å dra ut grunnet familiesituasjon, økonomi eller andre forpliktelser. For det andre så påstår jeg at alle norske studenter har behov for kulturell kompetanse. Dette siste er imidlertid @Vefring skeptisk til og trekker frem norske lærere, jurister og leger som grupper som ikke MÅ ha interkulturell kompetanse. Jeg mener imidlertid at spesielt disse gruppene har behov for kompetanse om fremmede kulturer, språkkompetanse og forståelse for andres skikker og måter å gjøre ting på. Og det er nettopp disse kompetansene de som ikke drar ut går glipp av.

For de som ikke reiser ut, er det likevel slik at internasjonaliseringen på campus vil kunne gi mange av de samme gode resultatene dersom det legges til rette for at studentene kommer i kontakt med de samme elementene der. Begrepet ”internasjonalisering hjemme” kan forstås som det å ta verden til Norge og gi internasjonal kompetanse også til dem som ikke drar ut. Ved å lære om andre land, kulturer og internasjonalisere pensum mener jeg at vi får et internasjonalt aspekt inn i norsk utdanning. Den beste måten å få interkulturell kompetanse på mener jeg imidlertid er ved at studenter fra andre land kommer til Norge og ved å legge opp til å få mangfoldet inn i undervisningen, diskusjonen og livet rundt studiene.

Å ha internasjonale studenter i Norge har også mange andre fordeler og muligheter. Eksempelvis er det en fantastisk måte å knytte kontakter i andre land med tanke på både vennskap og fremtidige næringsrelasjoner. Videre er språk- og kultur kunnskap en viktig kompetanse i en stadig mer globalisert verden. Minst like viktig er det at kvaliteten på utdanningene våre kan få et løft med utveksling, både inn og ut. En avgjørende faktor for utvikling i fagene våre er at man er kritiske til gjeldene tolkninger, at man har nye perspektiver og ser annerledes på faglige spørsmål. At man får perspektiver fra andre deler av verden er dermed en mulighet for norske studenter (og vitenskapelige ansatte) til å utvide sin faglige horisont. Å stille spørsmål på en ny måte kan gi nye svar.

Det jeg reagerer på er at vi som jobber med internasjonalisering har som et premiss at dette store (vage) begrepet er positivt i alt vi gjør. Målet vårt er internasjonalisering og dette måles på statistikkene med antall internasjonale studenter. Denne måten å arbeide med internasjonalisering tar ikke inn over seg at det kan være stor forskjell på kvaliteten i selve internasjonaliseringen. Det vi ser over store deler av landet er internasjonale studenter som bor for seg, studerer i egne klasser og ikke blir inkludert verken i det norske samfunnet eller studiemiljøet. En slik internasjonalisering mener jeg ikke benytter seg av potensialet og den resursen som internasjonale studenter kan være for både det norske samfunnet og studiemiljøet.

I arbeidet med internasjonalisering snakkes det ofte om inkluderingsutfordringer. Jeg mener at dette ligger mer på vår kappe enn de internasjonale studentene. Når vi har strukturer som gjør at internasjonale studenter blir en egen gruppe for seg, og dermed ikke blir benyttet som den ressursen de er for læringsmiljøet, er dette dårlig internasjonalisering. At disse strukturene forhindrer norske studenter fra å bryte gjennom og bli inkludert i det internasjonale miljøet er noe som må tas på alvor. Dette fører til at vi som norske studenter går glipp av den internasjonale (fag) kompetansen som internasjonale studenter bringer med seg.

Jeg håper å se at vi i fremtiden benytter ressursen som internasjonale studenter er for norsk utdanning bedre. Eksempelvis ved å synliggjøre internasjonale studenter i studentlivet og gjerne la første års studenter og internasjonale studenter bo i studentboliger samme sted.  Jeg ønsker at vi skal inkludere internasjonale studenter i vårt studiemiljø og tilby flere studier med balanse mellom internasjonale og norske studenter. Dette mener jeg vil føre til at vi vil få de ovennevnte synergieffektene inn i klasserommet og dermed en bedre internasjonalisering.

Avslutningsvis vil jeg takke for at det blir stilt spørsmål rundt verdien av å internasjonalisere, spesielt vil jeg takke @Vefring  for en god og innspirerende diskusjon, samt  gode spørsmål som jeg tror det er flere som sitter inne med. Internasjonalisering fører ikke til kvalitet uansett, men internasjonalisering bærer med seg muligheter, og et potensial for økt kvalitet i undervisningen.

This week, the first  reports on the decrease of applicants to higher education arrived from the UK. The policymakers tripled tuition fees, despite promises that tuition fees would remain the same had been given to students and other stakeholders by the liberal party. The decision led to further privatization of knowledge and education in contempt of the social dimension. The figures released now show a decline in the number of applicants to higher education of more than 10%. It is worth noting that this is just the preliminary statistics and that it is not unlikely that the decline will be even greater when the final numbers come next year. The decrease in the number of applicants is only a trifle compared to the real crisis in my opinion.

The real crisis lies in that the education system, before the tripling of tuition fees last year, already reproduced the social inequalities in society and hindered social mobility. The British society has for decades had to cope with the challenges associated with large social inequalities. This year there have been riots in many of the big cities in the UK and it has been pointed out that there have been working-class youth who have dropped out of society and created own sub-societies with sub-cultures that have been the driving forces behind the riots. It is sad to observe that the policies of the government works against the interests of their citizens, and that their participation in society is secondary.

It is an irony that the description that media and governments have chosen to use about the riots and rebellion is anti-social behavior. It’s ironic because that is exactly what I want to accuse the British government of being, anti-social. The reason for this accusation is twofold.

First and foremost, I believe that it is anti-social to introduce the most expensive education system seen in Europe in a country struggling with large class differences and troubles associated with social inequality. Secondly, my thesis is that; the reason that school fees was tripled is purely economical. I believe that  it is the consequence of the enormous success British universities have had in attracting foreign students to the UK. It has increased the demand for government finances for education, and in reality the government has subsidized  international students. It seems the financial costs of educating was becoming a burden that the government would no longer carry. Instead, education has now become a highly profitable business in the UK, I however do not believe that this is to the benefit of neither students nor the general public. The policies imposed in the UK are also quite in contrast to the policies that are made by national governments on the European level through the EU and the Bologna process. In these arenas they argue for greater mobility and internationalization, because on this level the importance of international experience and greater cooperation is valued. Britain has now imposed the greatest obstacle to mobility by making education in Britain only available for the elite, the saddest part however is that this also includes British youth. Sad enough this system has got commonalities with the discriminating system that students are currently protesting against in Chile.

I myself am proud of being a British citizen, but I am embarrassed by the policies imposed on the people and worry for the future of my family and friends in the UK. Any country that refuses to invest in its greatest resource, human capital, has a government that is losing contact both with long term development, and even more importantly its own citizens. Therefore I plea to governments in Norway, Chile, UK and the rest of the world to include the social dimension in their policymaking regarding education, as well as to strive for coherent policies on the different levels of decision-making that they operate within.

For more information:
University applications falls 9% after tuition fee hike (The Telegraph 24/10-11)

Top universities raising A-level entry requirements (The Telegraph 24/10-11)

Søkertallet til britiske universiteter faller dramatisk (Universitas 24/10-11)

I dag er en stor dag for Norske studenter, for gratisprinsippet og for internasjonalisering av norsk høyere utdanning. Det har vært en lang diskusjon både i Europa og her hjemme om hvorvidt det er riktig at internasjonale studenter skal få studere i Norge uten å betale skolepenger. Utviklingen i Europa har vært bekymringsverdig og per i dag er Norge det eneste europeiske landet som tilbyr gratis høyere utdanning til alle. Dette er vi stolte av. Det er imidlertid også krefter i Norge som ønsket det annerledes. I fjor tok Kristelig folkeparti til ordet mot gratisprinsippet og det har også vært krefter i sektoren som har ment at internasjonale studenter bør dekke kostnadene for den utdanningen de tar. En løsning som har vært skissert har vært å innføre et søknadsgebyr for internasjonale studenter noe som vi i Norsk studentorganisasjon har sett på som en snikinnføring av skolepenger. Nå har vi fått en uvurderlig støtte fra Kunnskapsdepartementet etter at vi ba om en tolkning av UH-loven på dette punktet og det er dette svaret som er verdt å feire. KD slår fast i brevet sendt til NSO at en innføring av et søknadsgebyr for internasjonale studenter er lovstridig. I en tid da statsbudsjettet har ført til diskusjon mellom studentorganisasjonen og Kunnskapsdepartementet er det viktig for oss i NSO å påpeke at dette er en støtte til vår fremste sak som vi er svært takknemlig for.

Med denne tolkningen unngår vi å oppleve en likende situasjon som i Sverige hvor man har sett en søknadsstopp fra internasjonale studenter. Vi unngår å reservere utdanning i Norge for den økonomiske eliten og slår et slag for lik rett til utdanning også på den internasjonale arena. Vi tar to viktig standpunkt som vi er stolte av. Det første er at det  er hva du har i hodet, ikke i lommeboken, som avgjør om du får studere i Norge. Det andre er at vi går mot den internasjonale trenden om å låse velferd til egne statsborgere innenfor landegrensene.

Internasjonalisering av utdanning har vært et hett tema siden stortingsmelding 14 kom i 2009 og det har vært en bred enighet om at internasjonalisering er bra. Det er imidlertid lett å hovedsakelig tenke på internasjonalisering som at norske studenter og forskere drar til andre land og lærer om kultur, samfunn og måten utdanningssystemene fungerer der. Internasjonalisering er imidlertid så mye mer enn bare det. Kunnskapen er global og kjenner ingen landegrenser, derfor er det trist å se at stadig flere bygger murer rundt egen utdanningssektor. I Norge har vi nå tatt et klart standpunkt på at vi ønsker ikke å følge denne trenden, og ei heller kan vi.  Med så få studenter i Norge som drar ut for å studere er vi helt avhengig av at internasjonale studenter kommer hit for at vi skal kunne internasjonalisere den norske utdanningssektoren.